Forrige gang jeg sendte et reisebrev her nede fra, brukte jeg moteordet lavkarbo som utgangspunkt. Det skal jeg ikke gjøre den her gangen, enda det hadde vært fristende. For den her uka har det vært vinterferie hjemme i gammellandet, og da har foreldrene tatt med seg sine krabater hit ned, for å lufte dem. Og jeg sier bare; Stakkars barn! De er så fullstappet av sukkerholdige matvarer, at de tyter nesten ut av bassenget. Barna/ungdommene greier knapt å gå, og det sitter foreldrene og ser på, og til og med forer dem med slikkerier og is, som sukkerklumpene skyller ned med leskedrikk og brus.
Jeg får vondt bare ved å se på det. Jens, Trond, Anne Grete og alle dere “der oppe” som kan gjøre noe med dette, GJØR NOE, MEN GJØR DET NÅ!.
Ja vel, det var det jeg ikke skulle skrive om i reisebrevet. Nå til det som opptar meg en smule mer; Spanjolenes hverdag. De som sørger for at et land, et samfunn fungerer, går rundt – ikke de som som sitter på pengesekkene (hvis det i det hele tatt finnes noen pengesekker igjen)?
Mange av spanjolenes hverdag er, og har vært, farget av karnevalsforberedelser den siste tiden. Den 24. kulminerer det i arrangementer over hele øyriket, det største i Las Palmas, som sies å overgås bare av karnevalet i Rio. Mange tilreisende rynker litt på den konservative nesa si, og kaller det “homseparader”. Mulig det, men storslått er det, og det gjør visseligen godt i et ellers grått og stramt arbeidsliv.
“5 euro i timen. Arbeidstid fra 18.00 til o4.oo.” Roberto ga oss svaret, etter å ha sett seg forsiktig rundt. Han var arbeidsinnvandrer fra Romania og var kelner, sågar dansende kelner. Dansende kelnere skulle sørge for å skjenke pene, naive jenter akkurat så mye, at de ble med en dansende kelner opp på glassbordet, der en mer og mer eggende dans ble fremprovosert av publikum som hoiet og ropte, og at de måtte kaste noen plagg. Og det gjorde de, Roberto sto ofte igjen, bare i tangaen. Det jentene ikke visste, var at, under glassplata på bordet, var det et kamera som filmet nedenifra og opp gjennom glassbordet. Senere utpå natten kunne de enten godta at opptaket ble sendt på storskjerm, eller betale 50 euro for å få det slettet. Roberto var bare en som gjorde jobben han var satt til – for 5 euro i timen.
Etter å ha vært her nede på Kanariøyene i mange år, og opplevd arbeidsfolk på nært hold, da særlig i tilknytning til reiseliv, er det et uttrykk jeg har lyst til å neddempe…manàna. Vi har så lett for å karakterisere og generalisere hele folkegrupper, hvis en eller noen få, ikke har ytt maksimalt ut ifra hva vi forventet, slik også med ting som ikke ble utført prompte. Derfor ble vel spanjolene hengende ved manàna. I dag ville jeg kalle det ren mobbing om innbyggerne i nasjonen skulle ha det stemplet hengende på seg. For meg fremstår de som hardtarbeidende, dyktige og til å stole på, og de får gjort jobben raskt og effektivt.
Da skulle den myten være avkreftet.
Men så til det Spania som media er opptatt av, penger, eller rettere sagt, tall, som beskriver hva nasjonen er verdt, eller skulle ha vært verdt. Investorer har lånt og brukt penger, slik at de i dag har pantsatt nesten hele landet sitt to ganger. Ja det er sant, finansinstitusjonene har vært svært villige og hjelpsomme når noen “som betyr noe”, har spurt om kreditt. De har ikke etterspurt garantier for sine lån, og nå nekter de samme finansinstitusjonene å gi kreditt til prosjekter som ikke er ferdige. Konkurser er et daglig fenomen. Oppsigelser likeså, og de som sitter på eiendommer, nekter nå å investere ytterligere for å pusse opp og modernisere.
Karusellen er dermed i gang. Hoteller og appartementos stenger, ingen inntekter. Eierne må selge, for bankene som har førsteprioritet, vil ha sitt først, dermed selger de til den som kan innfri deres krav, tilnærmelsesvis, ofte så lavt at vi snakker om “å gi bort.” Meglerne påstår at de taper på hvert eneste tvangssalg. Leilighetseierne, deriblant mange nordmenn taper hundretusener, for ikke å si millioner.
Jeg nevnte karusellen, og den får virkelig kjørt seg under slike forhold. Når arbeidsledigheten øker, øker svarthandelen, produktiviteten går også ned i tjenesteytende næringer. Kriminaliteten i form av vold, overfall, tyveri og dop, øker. Likeså hevdes det at prostitusjon har hatt en markant økning siden i fjor. Afrikanere er ofte de som alltid taper, de fotfølges i tillegg av det lokale politi, da det er en kjent sak at mye av ulovlighetene og småkriminaliteten i landet, kan spores tilbake til nettopp denne gruppen…og de er mange. Landet får inn mindre skatter og avgifter, og utgiftene til sosiale ytelser mangedobbles. Nesten daglig er det et eller annet Departement som har krisemøter.
Men for oss som leier, er det fint. Vi seiler på en bølge av en sterk norsk krone, et boligmarkedet her nede som stadig etterspør eldre, rolige, sindige pensjonister, som vi visseligen er. Og har du anledning til å leie et halvår i gangen (du trenger ikke bo her hele tiden), kan du komme ned på en månedsleie som er godt under halvparten av “det som er normalt”. Norwegian sørger for billig transport.
Det får holde for denne gang. Ble vel kanskje litt for saklig, men hverdagen hos en alminnelig spanjol, er nok preget av saklighet akkurat nå.
Må ile til på tampen å innrømme, at jeg svartmalte vel litt i meste laget, når jeg beskrev “sukkerklumpene”, heldigvis er de i mindretall.
Hehe (Og intet ment condt med et, for takk for reisebrev!), ja livet er et evig sirkus! pleide jeg å si i gamle dager. Stoler man på politikere, kan man like godt sette seg på en . . . stol. Et folk får det det (legg merke til dobbelt-det) fortjener, så sa brura og satte 8 drittunger til verden. Hm, eller var det kommunepolitikere? Samme kan det være – nyt solen du Torbjørn! Og det har du jaggu fortjent!
og det var heller ei vondt med det…
Solen nytes i lange og korte drag, er jo vinter her nede nå, så jeg nyter også kjølige netter. Da er det fint å få med seg gallerier og museèr. I dag ble det faktisk to museèr, men i en så gammel kultur som den her nede, er det masse å vise frem. Nytt for meg var det at det har vært en stor tilflytning av folk fra Midt-Østen og Tyrkia for ca. 800 år siden. Conqvistadorene tok dem i lære, og omformet dem til «spanjoler» på 1500-tallet. Men skriftsspråket har faktisk enda ord og uttrykk fra disse folkegruppene, pluss bokstaven ü i fra det tyrkiske språket.